Before 1875 – Audemars Piguet Chronicles

I hjertet av Vallée de Joux, en liten dal omgitt av tette granskoger i de sveitsiske Jura-fjellene, begynte historien om Audemars Piguet lenge før selskapet offisielt ble grunnlagt i 1875. Dette isolerte området, preget av harde vintre og en gjennomsnittstemperatur under null halve året, var opprinnelig hjem for munker som søkte stillhet og ro. Men den strenge naturen tvang innbyggerne til å utvikle ulike ferdigheter for å overleve. De brukte skogens ressurser til å lage verktøy, sand til glassproduksjon og jernmalm til verktøy. Over tid ble også urmakeri en viktig del av lokalsamfunnet.

På 1700-tallet tok urmakerkunsten fart i dalen, takket være Samuel Olivier Meylan. Han var en ung smedson som forlot dalen for å lære urmakerfaget i Rolle, men som etter et par år returnerte for å undervise andre. Dette skapte en dominoeffekt, hvor kunnskapen spredte seg raskt blant familiene i dalen. Meylan brøt med laugenes strenge regler, og i 1756 ble det etablert et lokalt laug i Vallée de Joux. Urmakeri ble et familieanliggende, og både Piguet- og Audemars-familiene ble tidlige bidragsytere i denne utviklingen.

Piguet-familien hadde faktisk tilhold i området siden 1200-tallet, da de slo seg ned her med kveget sitt. Generasjoner senere, på midten av 1700-tallet, begynte Daniel Piguet som den første urmakeren i familien. I mellomtiden hadde Audemars-familien funnet veien til dalen på slutten av 1500-tallet etter å ha flyktet fra religiøs forfølgelse i Frankrike. Suzanne Audemars, også kjent som «La Zanne», spilte en nøkkelrolle i å videreføre urmakertradisjonen til sine barn etter å ha mistet både ektemann og tre barn i en epidemi. Hennes overlevelsesevne og besluttsomhet bidro til å etablere en varig urmakerdynasti.

På begynnelsen av 1800-tallet tok Louis-Benjamin Audemars drømmen et steg videre. Han ønsket å produsere komplette klokker i dalen, ikke bare levere deler til andre. Hans visjon var å signere klokkene og gjøre Vallée de Joux kjent som verdens sentrum for kompliserte ur. Han sendte sine åtte sønner til ulike urmakerbyer for å lære faget, og selv om han døde før drømmen ble fullført, ble det senere en realitet.

Urmakerne i dalen benyttet seg av et system kalt «établissage», hvor spesialiserte håndverkere arbeidet fra hjemmene sine med å produsere komponenter som tannhjul, spiralfjærer og miniatyrmekanismer. En «établisseur» samlet og monterte delene til ferdige klokker. Det var i dette miljøet at Jules Louis Audemars og Edward Auguste Piguet vokste opp. De var barndomsvenner fra Le Brassus, og familiene deres hadde vært forbundet gjennom både ekteskap og samarbeid i flere generasjoner.

Jules Louis Audemars lærte håndverket av sin far og bestefar, mens Edward Auguste Piguet gikk i lære hos Charles Capt, en respektert urmaker som også var lokal dommer og ordfører. Etter hvert vendte Jules Louis tilbake til Le Brassus med sin kone og nyfødte sønn. Her etablerte han et lite verksted i et hus som i dag huser Audemars Piguets museum.

I 1875 ble grunnlaget for Audemars Piguet lagt. De to vennene samlet sine ferdigheter – Jules Louis med sin tekniske ekspertise og Edward Auguste med sin forretningssans. Sammen skapte de ikke bare en merkevare, men også et selskap som videreførte dalens stolte håndverkstradisjoner. I løpet av tiårene som fulgte, vokste selskapet seg sterkt, med spesialisering i kompliserte urverk som evighetskalendere, kronografer og repeterklokker.

Historien om Audemars Piguet er like mye historien om Vallée de Joux – en dal der tiden ikke bare ble målt, men også mesterlig formet av generasjoner av dedikerte urmakere. I dag eies selskapet fremdeles av etterkommerne av de opprinnelige familiene, og deres arv lever videre i hvert eneste ur som bærer navnet Audemars Piguet.

‍